Sulitjelma

I 1887 overtok svenske industrikonsern kontroll på gruva i Sulitjelma. Med en så stor arbeidsstokk i et lite gruvesamfunn ble det raskt konflikter mellom ledelse og de ansatte. I en tiårsperiode mellom 1894 og 1904 ble gruva rammet av streik til sammen sju ganger, og som følge av dette ble et syttitalls ansatte sagt opp.

Ledelsen oppfattet fagforeninger som en trussel mot gruvedriften og motarbeidet dette aktivt. Siden gruveselskapet eide all grunn, hus og transportmidler, ble de som oppfordret til fagorganisering effektivt stoppet. Konfliktene som hadde ført til streik, hadde dermed ikke noen bakgrunn fra fagforeninger, men derimot i misnøye fra enkeltgrupperinger.

I 1907 innførte gruveledelsen navnemerker i bly, som de ansatte skulle bære til og fra jobb for å ha kontroll på hvor mange timer de jobbet. Dette ble av de ansatte kalt «slavemerke», og man motarbeidet løsningen. 120 ansatte i gruven Charlotta nektet å bruke merket og ble umiddelbart oppsagt. Dette førte til at det ble opprør i hele gruvesamfunnet, og 13. januar 1907 samlet 1000 ansatte seg på isen på vannet og dannet fagforening. Dette førte til en ny maktbalanse mellom ledelse og de ansatte, og dannelsen av fagforeningen i Sulitjelma regnes for å være den første organiseringen i Nord-Norge.