PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjonen)

Samtidig som det var stadige runder med militær konflikt mellom PLO og Israel, bevegde PLO seg i en modererende politisk retning. Mens de opprinnelig hadde krevd en demokratisk palestinsk stat i hele det historiske Palestina, bevegde de seg fra midten av 1970-tallet i retning av å støtte en tostatsløsning. Den første uttalte bevegelsen i så måte var erklæringene fra Det palestinske nasjonalrådet (PNC) i 1974 og 1977. Det var kommunistpartiet DFLP som sammen med Arafat var de sentrale forkjemperne for denne nye linjen.

PNC var palestinernes eksilparlament og PLOs lovgivende forsamling, som også valgte medlemmene til PLOs sentralkomité. Erklæringene derfra hadde derfor stor politisk betydning. Uttalelsene i 1974 og 1977 inneholdt uttalelser om vilje til å opprette en «nasjonalstat» i Palestina. Poenget her er at de fravek kravet om en stat i hele Palestina. Fraværet av en eksplisitt anerkjennelse av at det også skulle være en annen stat der – Israel – gjorde at verdenssamfunnet ikke aksepterte dette som gode nok erklæringer til at PLO kunne få internasjonal anerkjennelse.

På det arabiske toppmøtet i Rabat i 1974 ble PLO anerkjent som det palestinske folkets eneste rettmessige representant. Samme år talte Yasir Arafat til FNs generalforsamling, og FN anerkjente også PLO som palestinernes representant. I 1976 fikk PLO fullt medlemskap i Den arabiske liga. Under møtet til Det palestinske nasjonalrådet (PNC) i 1988 vedtok rådet å erklære en selvstendig palestinsk stat for opprettet.

Frem til midten av 1990-årene arbeidet PLO i all hovedsak i eksil, og organisasjonens maktgrunnlag lå først og fremst i eksilmiljøene, ikke minst i de palestinske flyktningleirene i Midtøsten. Fra 1987 styrket PLO sin stilling under det folkelige opprøret (intifadaen) i de okkuperte områdene Gaza og Vestbredden.

I 1988 anerkjente PLO offisielt Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før seksdagerskrigen i 1967 og avskrev deretter all bruk av terrorhandlinger. Dette førte til diplomatisk fremgang for PLO, men mye av denne gikk tapt da PLO støttet Irak etter invasjonen av Kuwait i 1990. PLO tapte også økonomisk støtte, særlig fra golfstatene.

Noe av årsaken til PLOs standpunkt var at Saddam Hussein knyttet en eventuell tilbaketrekning fra Kuwait til en tilsvarende israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte palestinske områdene. Arafat beklaget senere å ha tatt stilling for Irak.

Etter Golfkrigen kom det i gang en flernasjonal forhandlingsprosess i Madrid. PLO ble nektet å delta her, men uavhengige palestinere med nær tilknytning til PLO deltok i den jordanske delegasjonen, blant andre Hanan Ashrawi. PLO gikk i stedet inn i hemmelige forhandlinger med Israel i Norge, den såkalte Oslo-kanalen.

Forhandlingene i Oslo førte til at det 13. september 1993 ble undertegnet en prinsippavtale mellom Israel og PLO som innebar at PLO anerkjente Israel, mens Israel anerkjente PLO som palestinernes representant. Utover dette skapte avtalen utgangspunkt for et begrenset palestinsk selvstyre i Gaza og deler av Vestbredden, i første rekke Jeriko. 17. mai 1994 overtok PLO formelt kontroll over den israelske administrasjonen i disse områdene, og 1. juli 1994 kom Arafat til Gaza, for gjennom det nye organet De palestinske selvstyremyndighetene i praksis å overta styringen av Gaza og Jeriko.

PLOs største medlemsorganisasjon, Fatah, fikk rent flertall i det nye palestinske selvstyrerådet som ble valgt i januar 1996. Samtidig ble Arafat valgt til rådets president. Det var likevel betydelig motstand mot Oslo-avtalen og fredsprosessen i PLO. Alle de toneangivende PLO-medlemsorganisasjonene unntatt Fatah, deriblant de sterke grupperingene PFLP og DFLP, tok standpunkt mot Oslo-avtalen og den påfølgende Kairo-avtalen.

Fra midten av 1990-årene ble ledelsen i PLO møtt med tiltagende kritikk fordi fredsprosessen ikke gikk fremover, og fordi den – i manges øyne – ble trenert av den nye israelske regjeringen. Særlig utfordret den islamistiske organisasjonen Hamas PLO. Splittelsen mellom PLO og Hamas hadde blant annet rot i ulike syn på Oslo-avtalen. PLO hadde lagt ned våpnene og anerkjent Israel, noe Hamas gikk imot.

Etter Arafats død i 2004, tok veteran og styreformann i Fatah Mahmoud Abbas over som leder i PLO, og han ble valgt som president for De palestinske selvstyremyndighetene. Abbas har siden konsolidert sin makt innen PLO, Fatah og selvstyremyndighetene, og han har begrenset politiske rivaler.

25. januar 2006 vant Hamas valget til Det palestinske lovgivende rådet (PLC), og splittelsen som fulgte etter valgseieren ble både voldelig og dyp. Israel og kvartetten (USA, EU, Russland og FN) nektet å anerkjenne Hamas-regjeringen før den anerkjente Israel, godtok tidligere avtaler med PLO og gikk bort fra voldsbruk.

Det brøt også ut voldelige sammenstøt mellom Fatah og Hamas i 2007. Hamas kastet Fatah ut av Gaza og tok over selvstyremyndighetenes institusjoner. Resultatet ble to ulike palestinske regjeringer, der Hamas tok politisk styring over Gaza, og de palestinske selvstyremyndighetene ble sittende på Vestbredden. Siden har splittelsen sterkt påvirket palestinsk politikk. Det har blitt gjort flere forsøk på forsoning. Ingen har lyktes, både på grunn av de to aktørenes egne interesser, men også på grunn av politisk press på styresmaktene fra for eksempel USA og EU. Forhandlinger om å innlemme Hamas i PLO har ikke ført fram.

Siden Oslo-avtalen ble signert, hadde det internasjonale samfunn samarbeidet med Fatah-styresmaktene om å bygge palestinske statsinstitusjoner, med mål om en palestinsk stat som del av en tostatsløsning. Etter splittelsen i 2007 ble dette arbeidet begrenset til kun Vestbredden (i praksis område A). Israel avviste direkte politiske forhandlinger med Fatah-styresmaktene, og i 2015 uttalte statsminister Benjamin Netanyahu at han var mot en palestinsk stat.

Et eksempel på PLOs diplomatiske suksess var da PLO i 2011 ledet en kampanje for at FN skulle anerkjenne Palestina som stat. Palestina fikk såkalt «permanent observatørstatus» i FN. Dette steget åpnet blant annet opp nye muligheter for internasjonale rettslige spor, som FN-domstolens kjennelse om okkupasjonen i 2024.

Et sentralt premiss i Oslo-avtalen for De palestinske selvstyremyndighetenes styring var at palestinsk politi skulle bidra til å sikre israelsk sikkerhet. På Vestbredden ble palestinsk politi brukt til å arrestere militante palestinere, og mange palestinere oppfattet derfor politiet som «Israels forlengede arm». Samtidig var det palestinske politiet ikke i stand til å beskytte egne innbyggere mot angrep fra den israelske hæren eller israelske bosettere. Denne situasjonen, sammen med korrupsjonsanklager mot styresmaktene, fraværende forhandlingsprosesser og en stadig mer brutal og dypere okkupasjon, bidro til at PLO og styresmaktene mistet oppslutning. Mange palestinere så styresmaktene som illegitime og ikke-representative. Siden 2007 har det ikke vært gjennomført palestinske valg, og president Mahmoud Abbas har styrt gjennom presidentdekreter.

I 2024 møttes 14 palestinske politiske fraksjoner i Moskva og Beijing. Målet var å etablere en samlingsregjering og å reformere PLO med mål om at organisasjonen skulle representere alle palestinere. Initiativet ble ikke ført videre på grunn av Abbas' motstand mot avtalen, i henhold til rapporter i mediene.

I løpet av Gaza-krigen etter 7. oktober 2023 har splittelsen mellom PLO og Hamas preget palestinsk politikk, og et kjennetegn har vært fraværet av politisk lederskap og visjoner. PLO har ofte blitt omtalt som usynlig og ute av stand til å mobilisere støtte både lokalt og internasjonalt. Uten et samlet lederskap vil det trolig være vanskelig å oppnå internasjonal støtte og å gjennomføre diplomatiske initiativ. Det har også blitt stilt spørsmål ved PLOs relevans, legitimitet og potensial – til for eksempel å styre Gaza etter en fremtidig våpenhvile.

Opprettelsen av de palestinske selvstyremyndighetene har ført til flere problemer i forholdet mellom palestinere og PLO. Dette skyldes at PLO representerer alle palestinere, mens selvstyremyndighetene kun representerer de palestinerne som bor i de okkuperte områdene. Det betyr at spesielt palestinske flyktninger mangler representasjon. Også i de okkuperte områdene er representativiteten tynnslitt grunnet den geografiske og politiske splittelsen mellom Vestbredden og Gaza og fraværet av demokratiske valg.